Da Olaf Olsvik våknet opp fra «dvalen» etter år med rusmisbruk og -behandling, bestemte han seg for å lage et bedre behandlingstilbud enn hva han selv fikk tilbud om.
Olaf Olsvik var en suksessfull næringslivsleder, som drev sin egen bedrift som omsatte for drøyt 200 millioner årlig. Men bak fasaden slet han med et stadig mer alvorlig rusproblem. Alkohol, kokain og piller av ymse slag var en del av hverdagen i 15 år.
Da misbruket etter hvert ikke kunne skjules lenger, ble han henvist til sitt lokale DPS (distriktspsykiatrisk senter). Der gikk han til samtaler i flere år, uten at han ble noe særlig bedre, eller rusfri.
– Det gikk til slutt så galt at jeg ble lagt inn på psykiatrisk avdeling på sykehuset på grunn av delirium og depresjon. Der var jeg inn og ut et par-tre ganger, forteller han.
En januardag i 2001 satte han seg i bilen med kurs for Oslo.
– Målet var å lære å skyte heroin.
Turen endte i stedet med et smell i siden på en trailer, og Olsvik på intensivavdelingen med store skader.
– Der var det en sykepleier som var kritisk til de store mengdene smertestillende jeg fikk skrevet ut. Tross at jeg som misbruker hadde en høy toleransegrense, mente hun at dosene var for høye. Hun kom tilbake i sivil etter vakta si en kveld og spurte med om jeg ønsket hjelp. Jeg vet ikke om det var fordi at jeg var så redusert, eller ute av stand til å bevege meg, men jeg bestemte meg i alle fall for å lytte – for første gang.
Olsvik kapitulerte der i sykesenga. Tårene kom, i store mengder. Sykepleieren kom tilbake med en psykolog og en psykiater og han ble lagt inn på en skjermet psykiatrisk post.
Der kom abstinensene. Så kraftige at han gikk i koma, og man var usikker på om han ville overleve. Olsvik husker ikke så mye fra denne perioden, til han våknet opp i ei belteseng – helt medisinfri – etter tre uker.
– Da begynte jeg å tenke over situasjonen, skjønte omfanget av hva jeg hadde gjort, mot meg selv, mot familien og alle rundt meg. Jeg ville bare dø, sier han.
Olsvik fikk besøk av to saksbehandlere fra det som da het sosialkontoret.
– De ville gi meg uføretrygd og hjemmehjelp. Min første tanke var at det var helt fantastisk! I etterkant ser jeg at det hadde vært det verste som kunne skjedd meg, at jeg ikke selv måtte ta ansvar.
Ruskonsulenten hans ville imidlertid heller at han skulle prøve rusbehandling i institusjon. Olaf Olsvik tilbrakte de neste månedene på en institusjon i Vestfold.
I psykiatrien opplevde han en ovenfra-og-ned-holdning fra fagfolkene, noe som rusmisbrukere med autoritetsangst ikke responderer godt på.
– I tillegg var det mest venting, og ingenting skjedde i løpet av dagene, forteller han.
Men i rusbehandlingen ble han godt mottatt og møtte behandlere som selv hadde egenerfaring med rus.
– Det var bra, men det de manglet var tverrfaglighet med psykiatere, leger, psykologer og gruppeterapeuter.
Olsvik fullførte behandlingen og kom ut som rusfri. På dette tidspunktet hadde han også møtt sin kone, gestaltterapeuten Margit. I 2018 åpnet ekteparet Mestringshuset på Bolkesjø og et par år senere åpnet de dørene på Tysnes.
– Jeg ønsket å gi videre det jeg hadde fått, minus de dårlige opplevelsene, sier Olsvik.
Mestringshusene har fra 2018, og frem til ordningen ble avviklet ved nyttår, tilbudt rusbehandling via Fritt behandlingsvalg.
Det som skiller Mestringshusene fra den behandlingen som tilbys av det offentlige er i hovedsak tre ting, ifølge Olsvik.
Flat struktur:
– Vi ville lage et behandlingstilbud der både pasienter og ansatte er likeverdige. Ingen skal være nødt til å reise seg opp når en av lederne kommer inn. I tillegg er det viktig at de ansatte trives på jobb. Trives de ansatte, trives også pasientene.
Langtidsopphold:
– Der jeg var, var det ikke behandlingsinnhold for langtidsopphold. Mange av dem som søker seg inn til oss, har vært i behandling tidligere, men kun i behandlingsforløp over to-tre måneder. De har rukket å bli rusfri, men de har ikke rukket å bearbeide det som ligger bak rusmisbruket. Man har heller ikke fått ryddet opp i forholdet til familien, økonomien, boforhold og uoppgjorte kriminelle forhold.
Gjennomsnittlig behandlingstid ved Mestringshusene er 7-8 måneder. Den tiden brukes til intensiv behandling, både en-til-en, i grupper og med familie.
Samtidig går det mye tid på å kartlegge og utrede bakenforliggende forhold, for eksempel traumer fra barndommen, overgrep eller alvorlige diagnoser. Dette har de egne psykologspesialister og psykiatere som står for.
– Vi pleier å si at vi jobber med «matpakka». Når pasienten reiser skal de ha gode planer for hvor de skal bo, hvordan de skal klare å betale husleia og hvordan hverdagen skal se ut. Pasienten skal være godt forberedt på livet utenfor.
Personell med brukererfaring:
– Over halvparten av dem som jobber hos oss er tidligere rusmisbrukere som har vært rusfri over en lang periode og tatt utdanning. Disse er en stor ressurs for oss, fordi de snakker samme språk som pasientene, forstår hvorfor det å bli rusfri er så vanskelig, men også er levende eksempler på at det er mulig å lykkes.
Avdeling Bolkesjø åpnet dørene 5. februar 2018 og hadde fulle hus noen måneder senere. Avdeling Tysnes åpnet for to år siden og hadde fulle hus i løpet av tre uker.
Fra nyttår 2023 ble ordningen Fritt behandlingsvalg (FBV) avviklet, og nye pasienter kan ikke lenger få rusbehandling betalt av det offentlige ved Mestringshusene.
Kritikken mot Fritt behandlingsvalg har blant annet gått på at ordningen medfører en kostand for helseforetakene som de ikke har kontroll på. Dette er unyansert, mener Olsvik.
– Det er helseforetakene selv som har godkjent at den enkelte pasient som kommer til behandling hos oss rent faktisk har rett til behandling. Da FBV ble innført var også kravet at døgnkostandene skulle ligge godt under døgnprisen i det offentlige. Det hadde kostet tregangeren hvis helseforetakene skulle behandlet disse selv.
Det har vært enkeltaktører i ordningen som har fått mye kritikk. Noen har også blitt stengt.
– Det er bra at de useriøse blir luket ut, mener Olsvik.
– Men jeg forstår ikke hvorfor man ikke forsøker å finne løsninger på problemene i ordningen heller enn å bare avvikle den fullstendig.
Olaf Olsvik tror ikke Mestringshusene er løsningen for alle rusmisbrukere.
– Alle er forskjellige og den behandlingen som passer for én, passer kanskje ikke for den neste. Vi har en grundig prosess før vi tar inn pasienter til behandling hos oss. De må søke, deretter vurderes søknaden av et inntaksteam, før søkeren blir intervjuet og informert om behandlingsopplegget av en lege og en psykologspesialist. Deretter vurderes det om behandlingen passer for den enkelte. Vi avviser 10-15 prosent av dem som søker fordi vi vurderer at vår løsning ikke er den riktige for dem.
– Det viktigste for oss er at det finnes en miks av behandlingssteder og -metoder fordi vi alle har ulike behov. Denne miksen forsvinner nå med avviklingen av Fritt behandlingsvalg og det frykter vi at får store konsekvenser.
Kantar Helsepolitisk barometer er en uavhengig, syndikert undersøkelse. Formålet med undersøkelsen er å kartlegge befolkningens holdninger i helsepolitiske spørsmål.
I det norske velferdssamfunnet har vi en sterk tradisjon for godt samarbeid mellom offentlig, privat og ideell sektor. Denne velferdsmiksen har gitt oss verdens beste velferdssamfunn.
Les mer her.
