En SV-politiker, en Frp-politiker, ei flaske vin og et hotellrom. Det ble begynnelsen på det som i dag omtales som den største velferdsreformen i norsk politisk historie.
Det er tidlig 2000-tall og mange norske familier fortviler over at de ikke får barnehageplass til sine små. Det finnes rett og slett ikke nok barnehageplasser sett i forhold til antallet barn. I tillegg er det skamløst dyrt og familier med to barn må ut med rundt 7000 kroner i måneden i barnehageutgifter.
Noe må gjøres, men hva? Og hvordan?
SV-nestor og daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal bestemmer seg for å ta utfordringen. Og han velger ikke akkurat enkleste motstands vei.
– Jeg ringte Siv Jensen og inviterte til en prat. Hun fikk klarsignal fra Carl I. Hagen og vi møttes på et hotellrom over ei flaske vin, humrer han 20 år senere, i forbindelse med NHO Geneo og Espiras arrangement «Fremtidens barnehage, trenger vi barnehageforliket 2.0?» på Arendalsuka 2023.
Djupedal tenker: Klarer SV og Frp å bli enige, kan dette gå. Og SV og Frp ble enige, etter å ha forhandlet i trekvart år, dog andre steder enn på hotellrommet.
– Så fikk vi med Ap, og til slutt et enstemmig Storting i 2003. Dette er det beste lobbypolitiske arbeidet jeg har opplevd i løpet av mine 20 år på Stortinget, slår han fast, og viser til PBL-leder Arild Olsens medvirkning.
– Det var i tillegg en utrolig artig politisk reise som resulterte i den største velferdsreformen i norsk politisk historie. Velferds-Norges Warszawapakt, beskriver han.
Barnehageforliket av 2003 innebar blant annet en likebehandling av offentlige og private barnehager og en makspris på en barnehageplass. Samtidig ble det krav om kvalitet og ansvaret for barnehagene ble flyttet fra Barne- og familiedepartementet til Kunnskapsdepartementet.
– Der det hører hjemme, fastslår Djupedal.
Ny strategi bekymrer bransjen
20 år senere har Ap/Sp-regjeringen lagt frem en ny barnehagestrategi, kalt «Barnehagen for en ny tid». Og med det stiger bekymringene blant private barnehageeiere.
Mange små, enkeltstående barnehager ser seg nødt til å avvikle driften. Andre driver med store underskudd. De store kjedene klarer seg godt, og tar «skamløst mye utbytte», ifølge Djupedal, men understreker:
– Vi trenger et nytt og bredt sammensatt utvalg for å utforme en ny barnehagepolitikk, en NOU. Hvis man ikke snakker sammen, blir det i hvert fall galt.
NHO Geneo-direktør Karita Bekkemellem, som på tidspunktet for Barnehageforliket var barne- og likestillingsminister for Ap, mener debatten bør løftes fra dagens nivå:
– Hvordan skal vi klare å få opp rekrutteringen til yrket? Debatten bør handle om mer enn penger, for det fortjener denne sektoren, sier hun.
God kostnadseffektivitet i sektoren
Rett før sommeren lanserte NHO Geneo rapporten Kvalitet23, som har sett på kvalitet og kostnadseffektivitet i flere velferdssektorer, inkludert barnehagesektoren. Rapporten er utformet som en DEA-analyse. Det vil si at kommunene sammenlignes med andre sammenlignbare kommuner, etter bestemte parameter.
– Årsaken til at vi ønsket å finne ut dette, er at vi vet at nesten hele befolkningsveksten frem til 2040 kommer i gruppen. Samtidig synker alderen i yrkesaktiv alder, særlig mye i de nordligste fylkene, noe som gjør at kommunene må bruke stadig mer av sine midler på eldreomsorg, forklarer Ola Eloranta, som er seniorrådgiver i NHO Geneo.
Innen barnehagesektoren er hovedfunnet at det er god kostnadseffektivitet i norske barnehager. Best i Oslo og Viken, og generelt en høyere score i kommuner med over 60 prosent private barnehager. Kommuner med en lav andel private barnehager, scorer lavere på kostnadseffektivitet.
– Samme funn finner vi når vi måler kvalitet, store kommuner scorer bedre enn små, uten at vi vet hvorfor, sier Eloranta.
Ønsker et nytt forlik
Kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) er helt enig i at barnehageforliket av 2003 fortjener skryt.
– Det var en revolusjon, både for barna og foreldrene. Jeg er faktisk usikker på om de som dro dette i land visste hvor stort det var. Det var velvilje alle veier og definitivt noe å lære av.
Det er Frps Himanshu Gulati helt enig i.
– Det mest vellykkede politiske prosjektet i nyere norsk historie. Fordi man klarte å være pragmatiske og legge ideologiske skylapper til side, sier Gulati, som sitter i utdannings- og forskningskomiteen, men legger til.
– Jeg frykter vi er i en annen tid nå.
Komitekollega Kari–Anne Jønnes er krystallklar på at Høyre ønsker et nytt barnehageforlik.
– Og jeg forventer at dagens regjering inviterer til reelle forhandlinger om noe som kan stå seg de neste 20 åra.
– Den kvaliteten vi nå har i norske barnehager har i stor grad kommet på grunn av mangfoldet, mener Ida Lindtveit Røse, andre nestleder i KrF og gruppeleder for KrF på fylkestinget i Viken.
– Et nytt forlik må sette seg som mål løse nye utfordringer. Vi vil få problemer hvis vi prøver å begrense private tilbud. Da blir det lengre vei til å nå målene, tror hun.
Ulik kriseforståelse
Kunnskapsminister Brenna ønsker debatt og oppmerksomhet om barnehagesektoren varmt velkommen, men mener uenighetene mellom regjeringen og høyresiden blåses opp.
– Når vi får saker om barnehage til Stortinget, blir vi stort sett enige. Kanskje vi bør være mer opptatt av å finne løsninger? Det er ikke et mål for oss å begrense private, det er ingen som vil det. Kanskje vi skal senke skuldrene og slutte å karikere hverandre? Spør hun seg.
– Vi i Høyre er mer opptatt av at de som eier og driver private barnehager skal kunne senke skuldrene sine, parerer Jønnes.
– Nå er det mange prosesser som pågår og mye usikkerhet der ute. Barnehagetilbud forvitrer mens vi står her. Sektoren trenger forutsigbare og rettferdige rammevilkår, fortsetter hun.
– Mener du virkelig at tilbudet forvitrer? Det er overdrivelse, mener Brenna.
– Når mange små barnehager legges ned, så mener jeg det er riktig begrep, ja, svarer Jønnes.
Gulati mener på sin side at den polariserte debatten er kommet som en konsekvens av regjeringens signaler om innstramminger i private helse- og velferdsordninger.
– 106 barnehager ble lagt ned i fjor. Nesten 100 av dem private. Jeg er enig i at tilbudet forvitrer, sier Gulati.
– Mine skuldre er høye på grunn av alle forslagene til innstramminger i sektoren, «løsninger» for å begrense private bør ikke være hovedpremisset for debatten, sier Røse.
– Når 40 prosent av de private barnehagene går med underskudd, mener jeg at det kan kalles en krise. Dette er ikke bærekraftig over tid og påvirker innsatsen vi kan legge ned i både kompetanseutvikling og vedlikehold, blant annet, sier Marit Lambrechts, administrerende direktør i Espira.
– Trenger en gjennomgang
Føringene som har skapt bekymringer i den private barnehagesektoren er at man opplever at den nye barnehagestrategien går bort fra likebehandlingsprinsippet mellom offentlige og private barnehager.
– Likebehandlingsprinsippet skal vi ha med oss, men barnehagene er også veldig ulike. Sektoren har endret seg og da kreves det en gjennomgang av styrings- og finansieringssystemet. Det vil være vanskelig å finne en løsning som vil være like god for alle, sier Brenna og fortsetter:
– Jeg er for at vi har kjeder, men det må være mulig å drive små barnehager også. Vi har ambisjoner om å lage et system som har kvalitet og forutsigbarhet.
Blant tiltakene som skaper bekymring, er at tilskuddsordningen foreslås tidsbegrenses.
– Det gjør det umulig for oss å tenke langsiktig. Ønsker regjeringen og ta livet av de store kjedene? Jeg forstår at de skal sørge for alle, men det bør ikke gå på bekostning av noen, argumenterer Lambrechts.
– Vi er avhengig av likebehandling av private og offentlige hvis vi fortsatt vil ha høy kvalitet i norske barnehager, mener Jønnes, og minner om at:
– Når storsamfunnet trenger det, er det de private som er fleksible og som kan hive seg rundt.
Med kommunen som konkurrent
Røse i Krf mener hun hører gode, og litt nye signaler fra statsråden i Arendal:
– Så er avstanden litt større når det gjelder dimensjoneringen av barnehagetilbudet og kommunenes mulighet til å bruke de barnehagene de vil. Det fratar familiene muligheten til å velge selv. For private å ha kommunen som konkurrent, det er ikke heldig.
– Vi skal ikke begrense foreldres mulighet til å velge. Men det er et dilemma for oss at vi har kommuner og bystyrer som kan vedta satsinger og prioriteringer, men bare for en tredel av barnehagene sine. Vi mener de private barnehagene også må inkluderes hvis kommunen skal få et helhetlig blikk, dette er særlig viktig i overgangen til skolen, sier Brenna.
– Slik det i praksis fungerer, etter at strategidokumentet ble lagt frem, er at kommuner har begynt å plassere barn i barnehager lenger bort enn nødvendig. Vi får bare tilskudd hvis foreldrene aktivt velger barnehagen, sier Espira-lederen.
– Det sier seg selv, hvis kommunene får økt makt til å styre hvilke unger som skal i hvilke barnehager, vil de private gå dukken. Kommunene vil selvsagt prioritere sine egne, mener Lambrechts.
20 år etter barnehageforliket, har Norge fortsatt full barnehagedekning. Men nye tider og dystre befolkningsframskrivinger krever nye tanker og nye løsninger. Det er det tverrpolitisk enighet om.
Men blir det er Barnehageforlik 2.0?
– Jeg kjøper vin, hvis dere møter opp, lover Tonje Brenna.
