Dette innlegget er skrevet av en anonym barnevernsmamma, og ble først publisert i Nettavisen. Vi kjenner artikkelforfatterens identitet.
Som foreldre til et «sårbart barn» i psykiatrien er vi smertelig klar over at vårt barn koster.
Som forelder til et «sårbart barn» har jeg fulgt mediedebatten tett. Jeg vil belyse hvordan vi som brukere opplever både private og offentlige tiltak og hvordan samfunnet verdsetter kompetansen de tilbyr.
Mitt barn er et «anbudsbarn» som er plassert på en barnevernsinstitusjon.
Vi har gjennom en årrekke fått hjelp av et enormt antall aktører fra kommunen og helsevesenet. Uten dem hadde neppe vårt barn vært i live i dag.
Vi har med få unntak opplevd at disse enkeltmenneskene møter oss med empati, varme og medfølelse.
Det er selvsagt ingen ulempe at vi møtes med varme og medfølelse. Men det er et problem om vi lar det overskygge at vi også møtes med faglighet og kompetanse. Å møte familier i krise krever solid vurderingsevne, forhandlingskompetanse og psykisk robusthet. Og det er et problem om vi reduserer disse fagfolkenes innsats til noe som forventes av «snille piker», og dermed gjøre disse profesjonene til umulige yrkesvalg for enhver med ambisjoner på egne vegne.
Det at det offentlige kjøper tjenester av private er ikke unikt for barnevern. I de fleste sektorer er behov for å finne en balanse mellom hvilke tjenester det offentlige levere selv, og hvor de skal kjøpe tjenester.
Oversatt til IT-drift betyr det ofte at IT-avdelingen selv sørger for normaldrift. For de større og komplekse prosjektene leier man inn eksperter på sitt felt. For yrkesutøverne står altså valget ofte mellom trygge, forutsigbare faste arbeidsplasser med lavere lønn, eller en mer usikker arbeidssituasjon der de kan avsluttes på kort varsel, og der sykelønn, pensjon og ferie er deres eget ansvar.
Fordelen er bedre betalt for hvert enkelt oppdrag. I mitt yrkesliv har jeg ikke tidligere opplevd at for eksempel ingeniører har møtt moralsk indignasjon når de krever markedspris. Jeg har heller aldri hørt begreper som «IT-profitører».
For private tilbydere i omsorgssektoren er det derimot nærmest tabubelagt å tjene penger på sin ekspertise. Det er fristende å peke på at dette er kvinnedominerte yrker, mens de første typisk domineres av menn.
Det er godt med sympati når du opplever at barnet ditt er i livsfare flere ganger i uka, men det vi først og fremst trenger er de som har kunnskap til å gi oss de rette rådene. De som gjør at barnet vårt er i live også om en uke, en måned og aller helst inn i voksenlivet.
Hjelperne våre er uvurderlige og bidrar til at vi makter å stå i dette over svært lang tid.
Som foreldre er vi smertelig klar over at vårt barn koster. Men på samme måte som vi ville forventet at barnet vårt ville blitt behandlet av spesialister om det hadde dreiet seg om kreft, så tillater vi oss å forvente det også når det dreier seg om psykiatri.
Tross alt er psykisk sykdom forbundet med høyere dødelighet for barn og unge i dagens Norge enn kreft.
At vi har bygget ned psykiatrien slik at det kun er akuttplasser tilgjengelig for barn og ungdom, er jo et bevisst valg. Med denne strategien skaper man ytterligere behov for spesialisert kompetanse, også innen psykiatri i barnevernet.
Flertallet av superheltene som står sammen med oss gjennom krise etter krise, er offentlig ansatte. Når det oppstår endrede behov letes det først blant barnevernets egne. Statsforvalteren i Trøndelag kartla det kommunale barnevernet. Rapporten viser at for mange blir syke av det enorme arbeidspresset, og for få orker å stå i disse stillingene over tid.
Bufdirs gransking viser at nær 50 prosent av de som er ansatt i kommunale institusjoner vurderer å søke seg vekk det neste året, ofte grunnet høyt arbeidspress og lav lønn.
En opplagt løsning er å bygge opp offentlig kapasitet – ansette flere, og lønne i forhold til kompetanse. Men tvert imot foreslår Regjeringen i statsbudsjettet et barnevernskutt på 180 millioner.
Private «velferdsprofitører» hentes inn når det offentlige ikke har kapasitet eller rett kompetanse. De kan være spesialister som jobber på timebasis, på samme måte som konsulenter innen IT, revisjon, økonomi, juss osv. Eller det kan være institusjonsplass når det ikke finnes en egnet offentlig plass.
Felles for de vi har møtt uavhengig av om de jobber i det offentlige, eller privat er at de strekker seg langt, ofte til alle døgnets tider.
Felles for dem er også at de har brukt årevis på å skaffe seg kompetanse, og at de skal leve av inntekten sin.
Når superheltene våre kommer hjem og tar av seg kappa skal de nemlig leve vanlige liv som ektefeller, mammaer og pappaer, eller kanskje enslige foreldre, før de igjen tar på seg superheltkappa, og iler til for å hjelpe oss gjennom enda en akuttsituasjon.
De konkurrerer i de samme boligmarkedene som andre. Samfunnet har ikke råd til at det kun er de brennende hjertene og varme hendene som kan jobbe i omsorgsyrker. Vi trenger at de kloke hodene kan velge både velferd og barnevern som en karrierevei.
Vi trenger gode, offentlige tilbud, men også at private tilbydere bistår der det er behov. Til det beste for barna, familien rundt, og for samfunnet som har forpliktet seg til å hjelpe ungdommer og familier i krise.
