Et innlegg skrevet av Ida Hauge Dignes.

Som medmenneske, venstresideperson, arbeidsleder i den ideelle organisasjonen Uloba og fremtidig arbeidstaker, mener jeg det er avgjørende å sikre gode arbeids- og lønnsvilkår for de ansatte. Jeg mener det bør gå an å styrke arbeidstakeres rettigheter, samtidig som man kan styrke brukernes rett til å velge.

Regjeringen la i mars fram et forslag for Stortinget om å avvikle godkjenningsmodellen for fritt brukervalg. Etter stortingsdebatt 19. mai endte det med opphevelsen av godkjenningsmodellen. Jeg mener dette vil ha uheldige konsekvenser.

Jeg er enig i at godkjenningsmodellen ikke er perfekt. Men istedenfor å forkaste en modell som har til hensikt å gjøre det enklere for kommuner å innføre fritt brukervalg, mener jeg man heller kunne forbedret modellen.

For oss som bruker tjenestene, gir det en frihetsfølelse å kunne velge mellom ulike tjenester. Mange kan være fornøyde med de kommunale tjenestene, og det er fint. Men det er flere av oss som ser fordelene ved å benytte private aktører som tjenestetilbydere. Kall det gjerne velferdsprofitører, men for meg handler det om valgfrihet. For når jeg kan velge mellom flere leverandører, får jeg velge en tjeneste som passer mine behov.

Om jeg måtte gått for kommunal BPA-leverandør, er det ikke sikkert jeg kunne vært med familien min på reise. Det er ikke sikkert jeg kunne dratt i bryllup til vennene mine. Og det er ikke sikkert jeg kunne lagt ferieplanene jeg akkurat nå legger med kjæresten min. Dette er fordi de kommunale BPA-leverandørene i sjeldnere grad har driftskontoer som jeg kan bruke til å betale assistentens mat- og oppholdsutgifter på reise.

Så når venstresiden snakker om sosioøkonomisk bakgrunn som argument for å rive ned godkjenningsmodellen, skjønner jeg ikke helt hva de prater om. For jeg har ikke råd til å både betale reiseutgifter til meg og assistent.

I godkjenningsmodellen lå det til grunn at «de som ikke kan eller vil velge» mellom ulike leverandører, skal få kommunalt tilbud. Venstresiden bruker mennesker med kognitiv svikt når de argumenterer mot godkjenningsmodellen. De understreker at modellen kun er for de ressurssterke.

Ettersom lovteksten også tilbyr informasjon og beslutningsstøtte til brukere som har behov for det, er jeg uenig i premisset for dette argumentet. Ved bruk av likestillingsverktøyet beslutningsstøtte, kan mennesker med kognitiv svikt få bistand til å velge mellom leverandører.

Regjeringen ønsker å implementere funksjonshemmakonvensjonen (CRPD). Samtidig vil de altså fjerne funksjonshemmedes rett til å velge leverandør. Det er et paradoks at de på den ene siden vil styrke rettighetene, og på den andre siden fratar oss ett av verktøyene som realiserer rettighetene.

Venstresiden uttrykker at mottakere av helse- og omsorgstjenester ønsker større innflytelse på innholdet i tjenesten de får. Samtidig uttrykker de at dette ikke sikres gjennom valg av leverandør. Ut fra min erfaring som BPA-bruker, er det nettopp retten til å velge leverandør som gir innflytelse på innholdet i tjeneste.

Ifølge BPA-Portalen finnes det 29 ulike private BPA-leverandører, i tillegg til dette er det svært mange kommuner som leverer kommunal BPA. Alle disse leverandørene skiller seg fra hverandre. Når jeg velger leverandør, tar jeg utgangspunkt i mine behov og orienterer meg i leverandørmangfoldet.

Det at jeg kan velge gjør at jeg som menneske beveger meg fra å være en annenrangs borger til å bli likeverdig og likestilt. Vår frihet som brukere til å velge trenger ikke gå på bekostning av ansattes rettigheter. Tariffavtaler og fagforeningene er til for å beskytte arbeidstakere. Jeg forstår at enkelte private leverandører kan utnytte friheten. Det må vi kjempe imot. Men jeg vet at løsningen ikke er å frata brukere rettigheter.